1986-1988: Vålerenga på sjuendeplass

Pussig nok endte vi på samme plass tre år på rad, men med noe ulikt handlingsforløp. I hele denne perioden var det også et stort gjennomtrekk av spillere og trenere. Da 1989 startet var det bare tre igjen fra storlaget som ble seriemestre i 83 og 84: Knut Arild Løberg, Lasse Eriksen og Henning Bjarnøy. Vi kan også legge til Bengt Eriksen selv om han ikke spilte nok kamper til å bli mester i noen av gullårene. Alle de andre forsvant, noen til BikBok-Frigg (Hei Bergsvand og Snapper'n) andre til IFK Gøteborg, strengt talt bare Per Edmund Mordt.

De som kom inn holdt ikke samme nivå, og ble sjelden lengre enn en sesong. Det samme med trenerne, tre ganger på fire sesonger måtte treneren gå midt i sesongen, som regel erstatta med Dag Vestlund. Og Kongsvingertrenere som Christer Nilsson og Svein Ivar Sigernes var ikke det samme som Gunder og Olle akkurat. I 1986 ødela en sesongavslutning med tre tap på de fire siste kampene mye. Med seier i to av disse hadde vi tatt sølv, i stedet ble det sjuendeplass. Dette var også året Munch-entusiasten Pål Enger fra Tveita spilte fire kamper for oss, aldri har noen blitt mer kjent som eks-Vålerengaspiller for så lite. Men han gjorde seg bemerka da han kom for seint til bussen da vi skulle spille på Hamar. 17-åringen løste dette ved å "låne" en bil, og forbauselsen var stor på bussen da han kjørte tutende forbi.

Før 1987-sesongen forsvant kaptein Vidar Davidsen til Lillestrøm, det sier mye om tilstanden i klubben (eller om Vidar), og Løberg gikk til Brann. Vår største profil var nå Eivind Arnevåg, tidligere KFUM-spiller med kristendom grunnfag. Eivind og resten av gjengen som var igjen, blant annet Øivind Husby, sikra plassen med 1-0 seier over Bryne i siste serierunde. Et poeng fra nedrykk, men en jevn tabell gjorde at det holdt til sjuendeplass. I 1987 ble også tre poeng for seier innført i norsk fotball. Verre var det at klovnen Tom A. Schanke fikk banka igjennom straffesparkkonkurranse ved uavgjort på NFF's årsmøte. Det bør ha vært flere apatisk bakfulle delegater enn vanlig på det møtet. Vinneren av straffekonken fikk et ekstra poeng. Vi vant den første vi var med i, hjemme mot Tromsø i serieåpningen, men tapte i de fire andre kampene vi spilte uavgjort.

I 1988 kom lovende spillere som Henning Berg, også han fra KFUM, og Lars Bohinen til klubben, og Løberg kom tilbake fra Bergen. Og det ble en sesong hvor vi lenge lå på tredjeplass, men seks tap på de siste åtte kampene gjorde at vi endte på en……det vet du vel?
Trener var nå unge Alf Inge Notkewich, og han lovet at vi skulle spille som Liverpool. Bortsett fra at vi spilte 4-4-2 var det ikke mange likheter, men den gang 18 år gamle Bohinen hadde en stor sesong og kom på årets lag i VG.

Den første innsamlingsaksjonen
Men det var utafor banen Vålerenga virkelig sleit. Gjelda bygga seg opp i takt med sviktende inntekter. I perioden 86-88 var det gjennomsnittlig 3000 tilskuere på Bislett. På årsmøtet i 1987 måtte formann Svein Larsen legge fram røde tall på 1.5 million for det året alene. I november havnet klubben i skifteretten da en kreditor ville slå oss konkurs for et krav på 29 000 kr. Den saken løste seg, men Vålerenga valgte nå å legge alle korta på bordet. Den samla gjelda var på hele 3,3 millioner. I løpet av desember og januar måtte klubben samle inn minst 750 000 kr, resten av gjelda kom en til enighet om å slette med alle kreditorene.
Innsamlingsaksjonen var en suksess, og klubben ble redda for første gang, om ikke siste, på kronerulling fra oslofolk med hjerte i Vålerenga. I mai 1988 ble Vålerenga A/S stifta med Leon Bodd som leder. Han var også den som hadde gravd dypest i lomma for å redde klubben. Dermed fikk Vålerenga arbeidsro om det sportslige. For en stund.

1989- sensasjonell vårsesong for VIF fotball
De første seks hjemmekampene spilte VIF fotball på Ullevaal, og sensasjonelt nok vant vi alle seks. Det nye navnet kom fordi idrettsforeningen ble splitta i flere avdelinger. Den mest dramatiske kampen var mot Sogndal. Vi leda greit 2-0 lenge. Bohinen hadde finte-show, og Anders Jacobsen(!) kom på mange raid fra sin backplass. Men så slapp vi inn to unødvendige mål mot slutten, og det så ut til å gå mot uavgjort helt til innbytter Helge Nilsen, som året før hadde spilt i 6. divisjon for Nest på Sotra, ble matchvinner i siste minutt. Han var en av de mange som hadde dukka opp da Vålerenga inviterte til audition før sesongen, og fikk altså kontrakt. Mot Kongsvinger lagde Erling Ytterland, sunnmøringen med tidsriktig manke og verdens tynneste bein, også seiersmålet i siste minutt. Da var serien halvspilt, og vi lå på en sensasjonell tredjeplass før ferien, bare et poeng bak lederlaget Lillestrøm.

Men før spillerene tok ferie skulle det spilles 3. runde i cupen. Sandefjord var et topplag i daværende 3 divisjon, men det burde bli badeball for det. Selv befant jeg meg på hytta ikke langt unna. Det eneste jeg hadde til felles med Pål Enger i 1986 var at jeg var uten førerkort akkurat da, men min kjære tok noe motvillig en pause fra solinga. Det er to ting jeg husker godt fra denne kampen, som vi forøvrig vant greit 5-0: For det første var det mye som tyda på at Alf Inge Notkewich ikke sto veldig høyt i kurs blant spillerene. I første omgang var innsatsen nokså ferieprega, og da Alf Inge ropte til Henning Bjarnøy at han skulle jobbe mer, fikk han et svar tilbake av det mer arrogante slaget: - Jobber ikke jeg 'a? Bjarnøy ble bytta ut i pausen, Notkewich ble bytta ut med Dag Vestlund to måneder seinere. For det andre var det tidlig uro på den delen av tribunen de reisende fra Oslo sto. Politiet ble tilkalt, og jeg rusla bort for å se hva som skjedde. Det var ikke stort annet enn litt grøftefyll med pissing i buskene. Språkbruken og sangene var nok heller ikke så stuerent som på dagens Vestbredden, og sikkert sjokkerende i Vestfold i 1989. Det var tydelig at det klødde litt for det lokale politikorps. Da kom Tiger-Tom reddende inn. Vår tidligere storkeeper hadde tatt turen fra Larvik, og fikk overtalt politiet til å ikke gripe inn. Vel var dette cowboyer på tur, men gutta mente ikke noe vondt. Jeg skulle likt å se en annen eksspiller gjøre det samme, ser noen for seg f.eks. Dag Riisnæs i samme situasjon? Dagen etter hadde forsida av Tønsbergs blad et svært bilde av gutta på tur med overskriften "Skandale i Sandefjord". Og bestemora mi utbrøt lett forbausa: - Nei, men er ikke deg 'a Thorbjørn? Og jo, i bakgrunnen hadde jeg snikt meg med som en annen linselus, om enn noe utilsikta.

Katastrofehøst
Da serien skulle starte igjen var vår hjemmebane Bislett spillbar igjen. Vi begynte mot serieleder Lillestrøm og tapte 1-2. Knepent, men det var klasseforskjell på lagene. Og Bislett var ingen lykkebane dette året som Ullevaal hadde vært på våren. Eller mer korrekt, vi hadde en svært tynn stall som var svært sårbar for skader. Kriseløsninger som Tore Arnevåg ble henta inn. Broren til Eivind var faktisk prest, og hadde vært et stort talent til han brakk beinet som 19-åring. Nå var han 29, og spilte som om han ikke hadde rørt en fotball i det hele tatt på ti år. Eller som når du spiller fotball i søvne, (det gjør vi vel alle?) og du ikke klarer å røre deg av flekken og våkner med dyna på gulvet. Et mareritt med andre ord.

Og høsten ble et virkelig mareritt, vi spilte uavgjort i Kristiansand etter tapet for Lillestrøm, men det var også det ene poenget vi fikk på 11 kamper! De ni siste endte alle med tap. 1-5 hjemme mot Moss, hvor Kjell Olofsson herja voldsomt med oss, og 2-8 for Rosenborg, også på Bislett, var bare to av en lang rekke ydmykelser. Notkewich måtte som nevnt gå av og Dag Vestlund, den evige vikar, uttalte da han tok over at det norske Liverpool var elendig trent.
Men heller ikke han klarte å stoppe tapsrekka, det endte med at vi måtte ut i kvalifiseringsspill.

Helvete på Hamar
Motstanderne her var Djerv 1919 og Ham/Kam. Den første kampen gikk mot laget fra Haugesund på Bislett. Vi spilte svært nervøst i starten, men etterhvert tok Lars Bohinen over og styrte oss til den ene store sjansen etter den andre. Men mål ble det ikke, og forsvaret vårt var ute å kjøre på de angrepene Djerv hadde. Så forfulgte Eivind Arnevåg en lang pasning som hadde retning over dødlinja, kom seg foran keeper og ble felt av denne. Han var i tvil om han skulle la andre ta ansvaret siden han ble felt selv, men manna seg opp og satte ballen i mål. 1-0. Vår første seier på tre måneder var et faktum. Djerv 1919 slo så Ham/Kam med to mål, dermed holdt det med uavgjort på Hamar i årets siste kamp.

Dit dro jeg med noen nære venner, lett nervøs tror jeg stemningen i bilen kan karakteriseres som. I våre dager er Hamar det mest utrivelige stedet du kan se Vålerenga spille, alt fra småunger til pensjonister gjør sitt til at dette er en tvilsom fornøyelse. I 1989 kunne vi sitte på hovedtribunen i ro og fred, men det som skjedde på banen ble en påkjenning for hjertet selv for 26-åringer. Det begynte greit, Ham/Kam sendte ballen skrått bakover og frispilte dermed Erling Ytterland nydelig. Han takka og satte ballen i mål. Litt seinere utligna Ham/Kam, men de måtte vinne med tre mål for å rykke opp og blottla seg veldig bakover. Vi fikk dermed den ene store sjansen etter den andre, og til slutt sendte Lars Bohinen et pent innlegg til Eivind Arnevåg som satte ballen enkelt i mål. Andre omgang ble en sånn kamp du hater i slike situasjoner. Det bølga fram og tilbake med store sjanser til begge lag, men de største hadde vi. Eivind Arnevåg alene burde ha scora tre, men i stedet fikk Ham/Kam et billig frispark fra 20 meter, og det satte Stein Kollshaugen i mål. Så begynte Kamma å spille som besatt for at vi skulle rykke ned, at de skulle vinne med tre mål var svært usannsynlig med den tiden som var igjen.
Tre minutter før slutt kom Kollshaugen seg fri og skjøt i innsida av stolpen. Ballen rulla så parallelt med målstreken i retning Løberg. Han unngikk å klarere så kontant som en kunne ønske seg, var alltid en hasardiøsspillende back Kalle med hårreisende tilbakespill, men vi rodde 2-2 i land og overlevde så vidt.
Denne gangen.

89-laget

Espen Muggeby
Knut Arild Løberg Henning Berg Lasse Eriksen Anders Jacobsen
(Inge H. Johansen)
Marvin Arnesen Lars Bohinen Bengt Eriksen Henning Bjarnøy
Erling Ytterland Eivind Arnevåg

Reserver: Are Christensen og Helge Nilsen